Fra diplomat til regjeringssjef: Historien om Jonas Gahr Støre

Av: Roger Pettersen | Dato: 14. mai 2025

Jonas Gahr Støre er Norges nåværende statsminister og leder for Arbeiderpartiet. Han har innehatt stillingen som statsminister siden 14. oktober 2021 og har ledet Arbeiderpartiet siden 2014. Denne rapporten har som mål å gi en omfattende oversikt over hans liv og politiske karriere.

Tidlig liv og bakgrunn

Jonas Gahr Støre ble født 25. august 1960 i Oslo. Han er sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre (1925-2017) og bibliotekar Unni Gahr (1931-2021). Støre vokste opp i et velstående hjem på Ris i Oslo. Hans farfar, Jonas Henry Støre (1888-1974), var direktør i Norsk Sprængstofindustri. Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul, som senere ble solgt til Norcem på 1970-tallet. Støres formue stammer fra oppgjøret etter salget av dette selskapet. Han er gift med presten og sosiologen Marit Slagsvold (født 1962) siden 1988, og de har tre barn sammen. Støre har offentlig gitt uttrykk for et kristent livssyn.

Støres bakgrunn fra et velstående miljø og hans families tilknytning til betydelige norske industribedrifter kan ha formet hans perspektiver og tilnærming til politikken. Dette har også tidvis ført til spørsmål om hans forståelse for utfordringene vanlige borgere står overfor.

Hans utdannelse er omfattende. Han gikk på Slemdal skole (1967-1973), Ris skole (1973-1976) og Berg videregående skole (1976-1979). Deretter gjennomførte han befalsskole for Marinen ved Sjøkrigsskolen i Bergen (1979-1981) og oppnådde graden fenrik i Sjøforsvaret. Han studerte statsvitenskap med spesialisering i historie og sosialøkonomi ved Institut d'études politiques de Paris (Sciences Po) i Frankrike (1981-1985) og snakker flytende fransk. Han var også en kort periode doktorgradsstudent ved London School of Economics (LSE). Som nyutdannet statsviter arbeidet han noen måneder i 1986 som teaching fellow ved Harvard Negotiation Project knyttet til Harvard Law School i USA, og var senere research fellow ved samme institusjon fra 1986 til 1988. Han var også forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) fra 1986 til 1989, hvor han var involvert i prosjektet Scenarier 2000. Støre har mottatt et æresdoktorat fra Universitetet i Tromsø.

Støres omfattende og internasjonale utdannelse fra anerkjente institusjoner som Sciences Po, LSE og Harvard har sannsynligvis gitt ham et solid akademisk fundament som preger hans tilnærming til politikk og styring. Hans flytende fransk er også en fordel i internasjonale sammenhenger. Det korte oppholdet ved LSE kan indikere et skifte i karriereønsker mot praktisk politikk snarere enn akademia. Det er verdt å merke seg og avklare informasjonen om en eventuell mastergrad fra Harvard.

Veien inn i politikken

Støres tidlige karriere var sterkt preget av arbeid i offentlig forvaltning og internasjonale relasjoner. Han ble ansatt som spesialrådgiver ved Statsministerens kontor fra 1989 til 1995 og var aktivt involvert i forhandlingene og utformingen av EØS-avtalen. Han støttet også fullt norsk medlemskap i EF/EU. Fra 1995 til 1997 var han ekspedisjonssjef for internasjonale saker ved Statsministerens kontor. Deretter arbeidet han som stabssjef ved Gro Harlem Brundtlands kontor i Verdens helseorganisasjon (WHO) i Genève fra 1998 til 2000. Fra 2000 til 2001 var han statssekretær og stabssjef ved Statsministerens kontor under Jens Stoltenbergs første regjering. I perioden 2002-2003 var han arbeidende styreleder i Econ Analyse , før han ble generalsekretær i Norges Røde Kors fra 2003 til 2005.

Støres tidlige karriere var sterkt orientert mot offentlig forvaltning og internasjonale spørsmål, med et nært samarbeid med fremtredende politikere som Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Hans rolle i WHO indikerer en tidlig interesse for globale helseproblemer, som senere ble en del av hans ministerportefølje. Ledelsen av Norges Røde Kors viser erfaring med å styre store organisasjoner.

Han ble medlem av Arbeiderpartiet i 1995. I 1987 ble han tilbudt jobb i Høyres stortingsgruppe, men takket nei. Året etter ble han rådgiver for Arbeiderpartiets statsminister Gro Harlem Brundtland , og fra 1988 arbeidet han for norsk medlemskap i EU.

Støres tidlige tilknytning til Høyre før han ble medlem av Arbeiderpartiet antyder en mulig ideologisk utvikling eller et strategisk karrierevalg. Hans tidlige engasjement i EU-debatten stemmer overens med hans senere roller med fokus på internasjonale relasjoner.

Politiske roller og ansvar

Jonas Gahr Støre ble utnevnt til utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering i 2005, en stilling han hadde frem til 2012. I denne perioden ble han flere ganger kåret til regjeringens mest populære medlem. Som utenriksminister arbeidet han særlig med nordområdene og forholdet til Russland og fullførte forhandlingene om en delelinjeavtale med Russland i Varangerfjorden (Varangerfjord-avtalen) 15. september 2010. Han ledet også en omorganisering av Utenriksdepartementet. Støre møtte internasjonal kritikk da Norge anerkjente Hamas-regjeringen i 2007 og bekreftet senere å ha hatt telefonsamtaler med Hamas-lederen Khaled Mashaal. Det ble også stilt spørsmål ved hans habilitet i behandlingen av toppbyråkrat Tore Eriksen og skipsreder Felix H. Tschudi. Som utenriksminister hadde Støre tilsyn med Norges deltakelse i NATOs militære intervensjon i Libya i 2011, noe som var kontroversielt , og han ble anmeldt til politiet av partiet Rødt for påståtte krigsforbrytelser.

Støres tid som utenriksminister var preget av både popularitet og kontroverser. Hans suksess med Varangerfjord-avtalen viser hans diplomatiske evner, mens anerkjennelsen av Hamas og intervensjonen i Libya demonstrerer hans vilje til å ta politisk sensitive beslutninger som vakte betydelig kritikk. Hans popularitet i regjeringen antyder sterke mellommenneskelige ferdigheter eller effektiv kommunikasjon.

I 2012 ble Støre utnevnt til helse- og omsorgsminister i Jens Stoltenbergs regjering. Han etterfulgte Anne-Grete Strøm-Erichsen og ble selv etterfulgt av Bent Høie. I denne perioden fikk han kallenavnet "Helse-Jonas". Som helseminister arbeidet han for sterke offentlige helsetjenester, bedre folkehelse og en heltidskultur i sykehusene. Han var også involvert i diskusjoner om fødetilbudet i Lofoten.

Utnevnelsen til helseminister markerte en utvidelse av hans politiske erfaring til innenrikspolitikk etter et langvarig fokus på utenrikssaker. Kallenavnet "Helse-Jonas" antyder en viss offentlig anerkjennelse og kanskje et særlig fokus på helsespørsmål i hans periode.

Den 14. juni 2014 ble Jonas Gahr Støre valgt til leder av Arbeiderpartiet, etter Jens Stoltenberg. Han ble også leder av opposisjonen. Han ledet partiet inn i stortingsvalgene i 2017 og 2021. I 2017 tapte den rødgrønne koalisjonen, men i 2021 vant de. Fra 18. juni 2014 til 13. oktober 2021 var Støre parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Bekymringer om hans sosialdemokratiske forankring på grunn av hans bakgrunn avtok gradvis. Han var også involvert i diskusjoner om partiets fremtidige ledelse etter at han gikk av som utenriksminister.

Hans lange periode som partileder innebar å navigere partiet gjennom både opposisjon og regjering. Den innledende skepsisen rundt hans sosialdemokratiske tilhørighet understreker den interne dynamikken og det ideologiske spennet i Arbeiderpartiet. Hans evne til å til slutt lede partiet til seier i 2021 viser både utholdenhet og strategisk lederskap.

Den 14. oktober 2021 ble Jonas Gahr Støre utnevnt til Norges statsminister. Han ledet først en mindretallskoalisjonsregjering med Senterpartiet. Senterpartiet trakk seg fra regjeringen 4. februar 2025, og Arbeiderpartiet sitter nå i en mindretallsregjering. Dette er den første rene Arbeiderparti-mindretallsregjeringen på 25 år. Regjeringens opprinnelige plattform var Hurdalsplattformen. Som statsminister har Støre hovedansvaret for å samordne og lede regjeringens arbeid. Etter Senterpartiets uttreden presenterte han regjeringens viktigste politiske prioriteringer.

Å bli statsminister etter mange års politisk tjeneste markerer kulminasjonen av hans politiske karriere. Overgangen fra en koalisjonsregjering til en mindretallsregjering gir nye utfordringer for styringen og krever nøye navigering i det politiske landskapet for å sikre støtte til hans politikk. Den detaljerte informasjonen om regjeringens sammensetning og prioriteringer gir verdifull innsikt i den nåværende politiske konteksten.

Politisk ståsted og prioriteringer

Historisk sett har Jonas Gahr Støre støttet norsk medlemskap i EU. Som statsminister har han imidlertid uttalt at tiden nå ikke er inne for å starte en ny prosess for norsk EU-medlemskap, et syn som ble støttet av Arbeiderpartiets landsmøte. Han understreker viktigheten av å stå samlet med Europa, spesielt i den nåværende globale situasjonen , og fremhever det viktige forholdet til EU for handel og sikkerhet. Støre står overfor intern uenighet i Arbeiderpartiets ledelse om EU-spørsmålet, da de tre andre lederne er imot medlemskap. Han ønsker å fortsette regjeringen med Senterpartiet til tross for uenigheter om EU-direktiver og ser på EU som Norges "beste venn" i møte med dagens utfordringer. Støre har også uttalt at den nåværende regjeringen ikke vil ta initiativ til en ny EU-debatt og fremhever at rundt 70 % av Norges eksport går til EU.

Støres personlige positive holdning til EU står i kontrast til den nåværende pragmatiske tilnærmingen om ikke å presse på for medlemskap. Dette skyldes sannsynligvis de politiske realitetene ved regjering og den sterke EU-motstanden i koalisjonen og deler av hans eget parti. Denne nyanserte posisjonen i et historisk splittende spørsmål er et sentralt aspekt ved hans lederskap.

Innen helsepolitikken arbeidet Støre som helseminister for sterke offentlige helsetjenester, bedre folkehelse og en heltidskultur i sykehusene. Regjeringen har som mål å redusere ventetidene i sykehusene til nivået før pandemien innen utgangen av 2025 og har økt sykehusbudsjettene med 5,5 milliarder kroner for 2025. Støre fokuserer på et offentlig helsevesen som er tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt , og prioriterer å styrke primærhelsetjenesten og fastlegeordningen. Han har åpnet nye sykehus og understreker viktigheten av moderne helseinfrastruktur i hele Norge. Støre ser også behovet for samarbeid mellom privat og offentlig sektor innen digital helseteknologi (e-helse) og har diskutert globale helsespørsmål med Bill Gates, hvor han fremhevet sammenhengen mellom helse og grønn omstilling.

Støres regjering legger stor vekt på å opprettholde og forbedre Norges offentlige helsevesen. Fokuset på å redusere ventetider og øke finansieringen indikerer en forpliktelse til å håndtere aktuelle utfordringer i helsesektoren. Hans interesse for e-helse antyder en fremtidsrettet tilnærming til innovasjon innen helsevesenet.

I utenrikspolitikken går Støre inn for en aktiv utenrikspolitikk som vektlegger norske interesser og globalt ansvar. Han understreker viktigheten av internasjonale allianser og globale løsninger, spesielt for små land som Norge , og fremhever behovet for åpen debatt om utenriks- og sikkerhetspolitiske valg. Han fokuserer på Arktis og forholdet til Russland og støtter en sterk og respektert FN. Støre diskuterer også det endrede geopolitiske landskapet og fremveksten av en mer multipolar verden. Han understreker viktigheten av samarbeid om sikkerhet og forsvar, spesielt med EU, etter Russlands invasjon av Ukraina , og har annonsert betydelig økonomisk støtte til Ukraina, inkludert artilleriammunisjon. Han fullførte Varangerfjord-avtalen med Russland i 2010.

Støres utenrikspolitiske tilnærming vektlegger multilateralisme, internasjonalt samarbeid og Norges betydning som en global aktør, spesielt i Arktis. Den sterke støtten til Ukraina reflekterer den nåværende geopolitiske konteksten og Norges tilpasning til sine europeiske partnere. Hans tidligere erfaring som utenriksminister gir en dyp forståelse av disse spørsmålene.

Klimapolitikk er en betydelig prioritet for Støres regjering, som har uttalt at klimakrisen er en stor utfordring som vil prege hans statsministerperiode. Regjeringen har som mål å oppnå klimamål i tråd med Parisavtalen , men har møtt kritikk for et foreslått klimamål for 2035 som anses for svakt og potensielt i strid med Parisavtalen og Norges klimalov. Den nåværende utviklingen i utslippsreduksjoner er ikke på vei til å nå regjeringens mål for 2030. Støre fremhever behovet for tilgang til ren kraft for å nå klimamålene og opprettholde økonomisk aktivitet. Han har deltatt på et polartoppmøte og understreket virkningen av global oppvarming på polarområdene og diskutert viktigheten av grønn omstilling med Bill Gates. Målet er at Norge skal være karbonnøytralt innen 2050, med en ambisjon om karbonnøytralitet innen 2030 som en del av en global avtale. Han ser på klima og natur som en avgjørende ramme for all politikk.

Klimapolitikk er en viktig prioritering for Støres regjering, men den står overfor betydelige utfordringer med å nå ambisiøse mål og har fått kritikk for en oppfattet mangel på ambisjoner i sine langsiktige mål. Balansen mellom klimatiltak og økonomiske hensyn, spesielt knyttet til Norges energisektor, ser ut til å være en sentral spenning.

Prestasjoner og nøkkelbeslutninger

En av Støres viktigste prestasjoner er fullføringen av delelinjeavtalen med Russland i Varangerfjorden. Han ledet også Arbeiderpartiet tilbake i regjering etter valget i 2021. Som partileder og senere som statsminister ledet han Norges første respons på COVID-19-pandemien. Hans regjering har også implementert økt finansiering til sykehusene for å redusere ventetider , tatt et tydelig standpunkt til støtte for Ukraina etter Russlands invasjon og lansert Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi.

Støres viktigste prestasjoner inkluderer betydelige diplomatiske suksesser som utenriksminister og å ha ledet sitt parti tilbake til makten. Hans regjerings håndtering av krigen i Ukraina og lanseringen av en nasjonal sikkerhetsstrategi fremhever hans lederskap i møte med store internasjonale og nasjonale utfordringer.

Utfordringer og kritikk

Gjennom sin karriere har Støre møtt en rekke utfordringer og kritikk. Internasjonalt fikk han kritikk for Norges anerkjennelse av Hamas og for Norges deltakelse i intervensjonen i Libya. Han ble også kritisert for skatte- og momsproblemer knyttet til arbeidere på hans hytte. Støre har blitt beskyldt for å være en "tåkefyrste" på grunn av sin uklare kommunikasjonsstil og for ikke å være "folkelig" nok. Hans regjering har også vært preget av kontroverser, som nominasjonen av Trond Giske og flere ministres avgang på grunn av ulike skandaler. Klimapolitikken hans har blitt kritisert for manglende ambisjoner og for potensielt å bryte internasjonale avtaler. Han har også blitt anklaget for å nedtone faren for krig i Ukraina , og EU har kritisert Norges beslutning om å åpne for gruvedrift på havbunnen. Håndteringen av Jens Stoltenbergs mulige utnevnelse som sentralbanksjef har også ført til kritikk.

Støre har møtt et bredt spekter av kritikk gjennom sin karriere, som spenner fra utenrikspolitiske beslutninger til innenrikssaker og hans kommunikasjonsstil. Kontroversene i hans nåværende regjering utgjør en betydelig utfordring for hans lederskap og offentlige image. Det tilbakevendende temaet om at han oppfattes som fjern fra vanlige folk er et bemerkelsesverdig aspekt ved kritikken han har fått.

Støres lederskap og politiske stil

Støre beskrives som en "tenkende taler" og en "lyttende person". Hans talestil har blitt sammenlignet med konservative politikere i Danmark og Norge, karakterisert av et litterært preg. Han har en tendens til å unngå moralistiske karakteristikker i sin retorikk og oppfattes som mer alvorlig og mindre humoristisk sammenlignet med Jens Stoltenberg. Hans kommunikasjonsstil i sosiale medier er primært fokusert på å dele informasjon og bygge relasjoner, med mindre vekt på mobilisering og kritikk. Denne stilen kan oppfattes som distansert og mindre engasjerende. Noen analytikere mener at hans lederskap mangler identifikasjon med arbeiderbevegelsens historie og ideologi og beskriver hans politiske stil som mer preget av de-ideologisering. Han oppfattes av enkelte som en leder som virker mindre engasjert, med en ensidig kommunikasjonsstil. Hans lederskap under overgangen til en ren Arbeiderparti-mindretallsregjering ble beskrevet som elegant og varm, og viste selvtillit. Han blir sett på som en leder som gir betydelig ansvar til sitt team , men lederskapet hans har også møtt kritikk, med spørsmål om hans evne til å styre effektivt.

Støres lederskap ser ut til å være preget av en mer intellektuell og reservert tilnærming, som står i kontrast til den mer karismatiske stilen til enkelte andre politiske ledere. Hans kommunikasjonsstil, selv om den er informativ, appellerer kanskje ikke alltid til et bredere publikum som søker mer direkte engasjement. De blandede meningene om hans lederegenskaper, fra ros for hans inkluderende natur til kritikk for en oppfattet mangel på retning, indikerer en kompleks og utviklende oppfatning av hans lederskap.

Kort fortalt

Jonas Gahr Støre har hatt en lang og variert karriere i norsk politikk, som har kulminert med hans nåværende rolle som statsminister for en Arbeiderparti-mindretallsregjering. Hans politiske reise har vært preget av både betydelige prestasjoner, som Varangerfjord-avtalen og ledelsen av partiet tilbake i regjering, og en rekke utfordringer og kontroverser, fra utenrikspolitiske beslutninger til kritikk av hans kommunikasjonsstil. Støres regjering står nå overfor viktige oppgaver knyttet til klima, helse og sikkerhet i en tid preget av nasjonale og internasjonale spenninger. Hans evne til å navigere i dette komplekse landskapet vil være avgjørende for hans ettermæle og hans innvirkning på det norske samfunnet.