Jens Stoltenberg: Fra Oslo til NATO - og tilbake

Av: Roger Pettersen | Dato: 8. mai 2025

Jens Stoltenberg (født 1959) er en norsk politiker (Ap) som har hatt en lang og innflytelsesrik karriere både nasjonalt og internasjonalt. Han var statsminister i to perioder (2000–2001 og 2005–2013) og leder av Arbeiderpartiet (2002–2014). Deretter var han generalsekretær i NATO fra 2014 til 2024, og fra 2025 er han finansminister i Jonas Gahr Støres regjering .

Tidlig politisk virke

Stoltenberg vokste opp i et politisk miljø – han er sønn av utenriksminister Thorvald Stoltenberg og Karin Stoltenberg . Han var aktiv i AUF og ledet ungdomsorganisasjonen 1985–1989, noe som ga ham rykte på seg som en fremtidig Ap-leder . Samtidig studerte han samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo, der han avla cand.oecon.-graden i 1987 . Etter studiene jobbet han i Statistisk sentralbyrå med en rapport om oljefondets forvaltning, noe som ga ham tidlig erfaring med økonomisk politikk . Kort tid etter ble han valgt inn i Oslo Ap som fylkesleder, og i 1992 ble han fast nestleder i Arbeiderpartiet – partileder Gro Harlem Brundtland hadde selv pekt på ham som sin etterfølger .

Statsministerperioder

Første periode: 2000–2001 – Reformiveren som kostet

Jens Stoltenberg ble statsminister første gang 17. mars 2000, da Kjell Magne Bondeviks første regjering (KrF, Sp og V) gikk av etter en miljøpolitisk strid i Stortinget. Arbeiderpartiet hadde mindretall, men Stoltenbergs nye regjering fikk støtte til å sitte. Dette var en teknokratisk og reformvillig regjering – ofte kalt «Stoltenberg I» – hvor han tok med seg flere unge politikere og teknokrater, som Jonas Gahr Støre (stabssjef) og Kristin Clemet (utdanningsminister, Høyre, i senere reformer) som inspirasjonskilder.

Han tok initiativ til omfattende modernisering av offentlig sektor:

Sykehusreformen (2001): Staten overtok eierskapet av sykehusene fra fylkeskommunene for å styrke nasjonal styring og effektivitet.
Forsvarsreform: Kraftige nedskjæringer og omstruktureringer i Forsvaret, fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar.
Høyere utdanning: La grunnlaget for kvalitetsreformen som senere ble gjennomført under Bondevik II (men med mange av Stoltenbergs forslag).
Endret MVA-system: Utvidet merverdiavgiften til å gjelde tjenester som tidligere var unntatt, blant annet kinobilletter og transport.

Reformene skapte stor motstand i opinionen, blant annet blant fagforeninger og helsearbeidere. Mange oppfattet det som at Ap beveget seg mot høyresiden og vekk fra tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Dette reflekterte seg i valgresultatet i 2001, hvor Arbeiderpartiet fikk bare 24,3 % av stemmene – partiets dårligste valg på 77 år – og Stoltenberg måtte gå av.

Andre periode: 2005–2013 – Stabilitet, velferd og krisehåndtering

Etter fire år i opposisjon gikk Jens Stoltenberg til valg i 2005 med et nytt prosjekt: en rødgrønn flertallsregjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Dette var første gang siden 1985 at Norge fikk en flertallsregjering.

Viktige politiske saker og reformer:

Pensjonsreformen (2005–2011): En av de største og mest teknisk krevende velferdsreformene i moderne tid. Den skulle sikre bærekraften i folketrygden gjennom levealdersjustering og fleksibel pensjonsalder.
Handlingsregelen: Ble strengere praktisert – oljepenger skulle kun brukes til investeringer i framtidig verdiskaping.
Skolepolitikk: Økt lærertetthet, tidlig innsats, og forsøk med gratis frukt og skolemat (noen reversert senere).
Barnehageutbygging: Full barnehagedekning ble et løfte og til dels oppfylt i løpet av perioden, blant annet ved å bruke private aktører som ble statsstøttet.

Internasjonale hendelser og kriser:

Finanskrisen 2008–09: Stoltenbergs regjering ble bredt anerkjent for rask og målrettet innsats. Staten bidro med krisepakker, styrket offentlig investering og trygghet for banksektoren. Norge kom relativt raskt og godt ut av krisen.
Klimapolitikk: Regjeringen satte ambisiøse mål, men ble kritisert for manglende gjennomføringsevne. Klimaforliket i Stortinget la føringer for utslippsreduksjoner, men oljeproduksjonen økte samtidig.
Afghanistan: Stoltenberg sendte norske soldater til krigen mot Taliban, og flere nordmenn ble drept i tjeneste. Dette var kontroversielt internt i SV og førte til spenninger i regjeringen.
Statsbudsjett og skattepolitikk: Regjeringen styrket velferdsstaten, men holdt seg innenfor handlingsregelen. Det var en balansegang mellom å øke offentlig forbruk og ikke overopphete økonomien.

22. juli 2011: Nasjonal tragedie og lederskap

Terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble et historisk vendepunkt. Stoltenberg fikk stor respekt for sin krisehåndtering. Han talte til folket med ro, verdighet og fasthet – og løftet idealene om åpenhet, demokrati og samhold. Sitatet «Vi skal møte hat med kjærlighet» ble stående som symbol for hele nasjonens reaksjon.

Etter spillingen av sangen Til Ungdommen i rosetogene og minnestundene ble Stoltenberg hyllet internasjonalt for sitt lederskap. Men en senere granskning (22. juli-kommisjonen) kritiserte regjeringen og sikkerhetsmyndigheter for manglende beredskap, og politiske endringer ble varslet, blant annet innen PST og politiressurser.

Nedgang og avgang

I 2013 gikk Stoltenbergs rødgrønne regjering til valg for en tredje periode, men tapte for Erna Solbergs borgerlige koalisjon. Mange velgere var slitne etter åtte år med samme regjering, og Ap fikk ikke nok mobilisering på tross av god styring.

Stoltenberg varslet sin avgang som partileder året etter og overlot roret til Jonas Gahr Støre – som hadde vært både stabssjef, utenriksminister og helseminister under ham.

Generalsekretær i NATO

I 2014 ble Jens Stoltenberg utnevnt til NATOs generalsekretær. Han ledet alliansen gjennom en tid med økt sikkerhetspolitisk spenning, spesielt etter Russlands invasjon av Krim i 2014 og den fulle krigføringen mot Ukraina fra 2022. Under Stoltenbergs ledelse gjennomførte NATO den største styrkingen av kollektivforsvaret siden Den kalde krigen: Alliansens medlemsland økte forsvaret kraftig, og det ble gjennomført fire utvidelsesrunder – Montenegro, Nord-Makedonia, Finland og til slutt Sverige ble tatt opp som medlemmer . Stoltenberg fokuserte på at hvert medlemsland måtte ta et større forsvarsansvar og har oppfordret til bedre balansering av byrdene og tettere samarbeid med EU. Han har også trukket oppmerksomhet til støtten til Ukraina i møte med russisk aggresjon, og spilt en viktig rolle i å samordne vestlige reaksjoner etter invasjonen i 2022 . Stoltenberg framsto som en stabil og diplomatisk leder i NATO. Han navigerte alliansen gjennom uforutsigbare tider, blant annet gjennom første periode av Donald Trumps presidentperiode. Amerikaneren angrep jevnlig NATO-landenes forsvarsinnsatser, men Stoltenberg skal ha overtalt Trump til å forbli i alliansen – en bragd som har gitt ham kallenavnet «Trump-whisperer» blant Vestens ledere . Denne diplomatiske tilnærmingen bidro til at USA ble værende i NATO. Samtidig ble Stoltenberg kritisert av noen for ikke å være tøff nok mot Russland på 2000-tallet, men seinere har han selv tatt tydelig avstand fra russiske angrep på allierte. Hans tolv års NATO-tid ble flere ganger forlenget med enstemmig godkjenning, fram til han forlot stillingen høsten 2024 .

Tilbake i norsk politikk (2025)

I 2025 markerte Stoltenberg en overraskende retur til norsk politikk. Etter at daværende sentralbanksjef Øystein Olsen trakk seg, var det ryktet at Stoltenberg ville påta seg denne jobben – han søkte også på stillingen . Men i oktober 2024 ba USAs president Joe Biden ham om å fullføre sin NATO-tjeneste, og Stoltenberg fortsatte ut perioden. Da Senterpartiet brøt regjeringssamarbeidet tidlig i 2025, ble statsminister Jonas Gahr Støre sittende med et mindretallsregjering. Støre spurte da Stoltenberg om å komme inn som finansminister, og Stoltenberg valgte å takke ja. Ifølge regjeringen ble nøklene til finansministerkontoret overlevert 4. februar 2025 . Selv sa Stoltenberg at da Støre kontaktet ham, «følte jeg at det eneste riktige svaret var ’ja’» . Som finansminister skal Stoltenberg lede landets budsjett- og skattepolitikk, samt forvaltningen av Statens pensjonsfond. Statssekretærene under ham er blant annet Sissel Kruse Larsen og Astrid Scharning Huitfeldt . Oppnevnelsen understreker Stoltenbergs bakgrunn som samfunnsøkonom og erfaring fra økonomisk politikk: Han var for øvrig finansminister allerede 1996–97 i Thorbjørn Jaglands regjering . Stoltenberg har selv uttalt at han føler han har «kommet hjem til finansdepartementet» . I mars 2025 har han også antydet at han ønsker å fortsette i jobben etter stortingsvalget og bygge bred enighet om skattepolitikken .

Valgkampen høsten 2025 vil teste Stoltenbergs popularitet og partiets politikk. Hans brede erfaring blir sett på som en styrke for Arbeiderpartiet: Blant annet har kommentatorer pekt på at Stoltenberg er svært populær i folket og kan gi partiet et løft i meningsmålingene . Samtidig har enkelte på høyresiden ment at Stoltenbergs comeback viser Støres kampanje i trøbbel, og at høyrefløyen må mobilisere mot det de oppfatter som en desperat manøver . Uansett innebærer Stoltenbergs retur at han etter 11 år utenfor norsk parlamentarisk politikk igjen står i regjering. Med seg tar han sin lange erfaring fra både innenrikspolitikk og internasjonal krisehåndtering – noe som vil prege hans rolle som finansminister i årene som kommer .